Fragment 3

Hver kveld legger Jeg meg med bena sidelengs i sengen, men våkner av at natten har dyttet meg med begge bena først ned i neste dags kvikksandaktige konsistens. Og kroppen er tom, men nærer ekkoer fra en gårsdag så uendelig langt borte som Jeg egentlig hverken husker, hører eller forstår. Falmede aviser ei bilder ødelagt av regn (Jeg lot visst vinduet stå åpent da jeg dro) kan fortelle meg i et språk jeg forstår hvordan Jeg kom hit, knedypt i en havregrøt uten sukker, melk eller kanel.

Jeg synker ned i papirmasjéen av døde minner, røvet fra meg og oversatt til blekk, sverte og ekle råtnende bruntoner. I oversettelsen drepte de meg.

Det presser seg med full tyngde over navlen min, kapsler meg inn med funderingene mine. Er det en mulighet? Hvis Jeg lar papiret beskytte meg mot verden, forevige meg med lukkede øyne i et rolig utpust. Et øyeblikk av tillit og fritt fall i et papirfly. Og hvis Jeg traff havoverflaten ville jeg vært fri, med mer klart vann enn havregrøt. Det eneste jeg må gjøre, tenker Jeg, er å vente til det grå og ubestemmelige synker igjen.

Kanskje er det nå papiret skal ta hevn over ordene. Det kommer hvertfall nærmere meg nå enn det har gjort før.

Bilde: Tom Lascell. Tekst: Min copyright :)

Tyventyven

I går så stjal verden meg.

Eller, i går så innså jeg at helheten min ikke lenger var, eller er, mer enn de bestanddelene som verden trenger på meg. Verden har ikke tatt høyde for at jeg skal være en enhet, men har påtrengt meg tilsetningsstoff etter tilsetningsstoff, giftige blikk, aspartam C, sitronsyre og sengetøy uten tøymykner, alle sammen etser og skraper de på det som en gang var meg. Jeg er ikke mindre enn det jeg har vært før, jeg er bare noe annet. Jeg er min egen, dårlige oppfølger som verden vil skvise en siste dråpe utfra, en siste forestilling - krampeaktig og famlende, med bare de ytre tegnene og navnet til å knytte meg ved originalen. 

copyright tekst/bilde: Maren kleppen

“All my life and all my experience, the events that have befallen me, the people I have known, all my memories, dreams, fantasies, everything I have ever read, all of that has been chucked onto the compost heap, where over time it has rotted down to a dark, rich, organic mulch. The process of cellular breakdown makes it unrecognizable. Other people call it the imagination. I think of it as a compost heap. Every so often I take an idea, plant it in the compost, and wait. It feeds on the black stuff that used to be a life, takes its energy for its own. It germinates,. Takes root. Produces shoots. And so on and so forth, until one fine day I have a story, or a novel....Readers are fools. They believe all writing is autobiographical. And so it is, but not in the way they think. The writer's life needs time to rot away before it can be used to nourish a work of fiction. It must be allowed to decay."

Diane Setterfield, the Thirteenth Tale.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Jeg ble egentlig litt sjokkert når jeg så hvor lenge. Dette ligger jo ikke for meg å unnskylde min egen kreativitet - hvem kan vel det? - men jeg har mine grunner til at jeg ikke har skrevet på en stund. Det ene var at jeg gikk inn i den heftigste eksamensperioden jeg har vært i hittil, og at den krevde mye mer av meg enn forventet. Det andre er at jeg har vært på et interrail hvor mesteparten av tiden har gått med på å oppleve og å lese, og ikke så mye reflektere og fordøye. Men nå, etter en stund i ferien har jeg fått gjort det - jeg har endelig laget en komposthaug av mitt første studieår. Og endelig føler jeg meg klar for å skrive igjen. Jeg klarer endelig å gripe ord som, om ikke helt tilstrekkelig i det minste tilstrekkelig nok, får sagt det jeg vil formidle. Eller i mitt tilfelle blir dette et paradoks, men det skal dere få se når jeg har skrevet det ned. Det virker i alle fall som at jeg er på vei inn i en kreativ periode, nå som jeg kan male mine minimalistiske akvareller av noen tanker for dere.

Hyggelig at dere forsatt stikker innom! :) 

Fra fonteneshowet i Barcelona

Dudes and dudettes, I present to you...

nothing, really.

Så, hvorfor skrive noe her da?

Vel, takk for at du spør. Svaret er at jeg trenger faktisk ingen spesiell grunn til å skrive noe som helst. Siden jeg ikke er noen tragisk figur fra gresk, romersk ell f*in french, så har jeg ingen skjebne og kan fylle dagene mine med å mye tull og fanteri jeg bare skulle ønske. 

Som når jeg spiser rå pølser av ren utålmodighet. 

Som når jeg jeg må bruke 25 min på å gre håret fordi jeg ikke orket gjøre det de 5 dagene før.

Som når jeg ler av alt, fordi det er mye bedre enn å være sur (men morsom.. ) som Knut Nærum.

Som når bruke 30 minutter på å stå i kø utenfor et loppemarked.

Som når jeg synger høyt og falskt "Jolene" med venninner og Whiskeystemme.

Som når jeg går på 5dagersfylla i påsken, når Don Quixote ligger hjemme og synes jeg er en "Don Son of a Bitch".

To quote an awesome cat:

Henriette, denne var dedikert til deg haha

pusterom.

Hun gikk.

Rent fysisk satte hun høyre fot foran venstre og venstre foran høyre når den tid kom.

Fotsålene subbet litt, ikke på den litt late og obsternasige "jeg nekter å høre på mamma" måten, men de subbet litt. Det ble bare være sånn når hun gikk.

Hvis hun så ned, kunne hun sett at presskanten på buksen var myknet opp under kneet.

Armene hang så rett ned som passe fart tillater. Hvis hun kjente etter, hadde hun kjent hardt stoff på låret.

Hun så ikke ned.

Hun kjente ikke etter.

Hun gikk.

Hun sto.

Bena ble ikke satt foran hverandre lengre.

Hun så ikke ned.

Hadde hun sett bak, hadde hun sett at den siste gatelykten utenfor byen ga opp å se etter henne. Den resignerte til natten. Men hun så ikke bak.

Hadde hun sett frem, hadde hun sett at den lange skyggen hennes, den skyggen som var henne utenfor seg selv, forsvant. Den resignerte til natten den også. Men hun så ikke frem.

Bak en hette tung av verdens tyngde så hun opp. Hun beveget ikke nakken. Det var ingenting der oppe.

Det hadde vært overskyet lenge, hva skulle det være der oppe. Der oppe. Der ute. Der  fremme. Der bak.

Hvorfor er mørke, dette fraværet av energi, så tungt. Hvorfor veier ikke ingenting nettopp ingenting.

Hun sto.

Hun så.

Der!

Hun tok et skritt frem, klamret fingrene rundt brettekanten og klemte den, spente nakken oppover og trakk pusten inn gjennom nesen.

Et glimt av stjerner.

Et sukk.

Hun kjente det. 

Stigespill

I en tid tilbake satt jeg og skravlet med nye bekjente på the almighty facebook. Etter litt frem og tilbake så fant jeg verdens mest passende allusjon til hvordan selvbildet mitt er:

Ny bekjent: Du er så smart som du er vakker!  Ja, det er helt sant det du sier. Det er mye rart som skjer i hodene         våre, og mye rare ting vi ser sammenhenger i som ikke er der.

Maarn: (og egoet mitt boostes 3 hakk oppover det stigespillet det er strukturert som)           
            ... Vent. Hvis du faktisk mente dum og stygg så er jeg tilbake til start.

Ny bekjent:  hahahahha!                   
                 Åh, du tok den?

Dette var jo såklart en humoristisk samtale, men jeg tenkte en del på den i ettertid. 

 Som en recovering fra psykiske sykdommer så vet jeg hvor lite som skal til før du virkelig rykker tilbake til start. Og hvordan ting som ikke engang er feilgrep, men like tilfeldige som en ternings resultat. 

Det kan være skikkelig teite ting som du har ansvaret for selv.

Det kan være enda større feilgrep som alkohol (dignity remover in a bottle)hadde deler av skylden for.

Det kan være skuffelse over at ting ikke går din vei.

Det er kanskje savn av noe som burde være der. 

Kanskje ruller du en sekser og smiler en hel dag, uten grunn!

Kanskje får man nemi i posten og ting blir greit etter lunsj. 

Hm. 

Fuck terninger

Nora

Jeg har, helt frem til veldig nylig ment at Ibsen har vært overvurdert. Kall meg dum og naiv, men uansett hvor utbrodert min egen skrivestil er så foretrekker jeg å lese minimalistiske dramaer, romaner, noveller og (allerhelst) poesi. Det skal være kort, men uttrykksfullt på en måte som gjør det åpent for mangfoldig tolkning. Siden så lite er sagt og beskrevet kan man anvende det så mye hos seg selv, og identifisere seg mer med det.        

   Det sier seg jo selv at Ibsen med sine ekstremt detaljerte sceneangivelser og lag på lag med overlagte tolkninger ikke blir helt det store for meg, selv om jeg utvilsomt har sans for det han gjorde for norsk samtidskunst og også de problemene han satte i fokus. I går så jeg (og siden jeg ikke har lest det før, opplevde jeg) Et Dukkehjem for første gang, på Den Norske Scene. 

Selve scenografien var jo så langt fra Ibsens anvisninger som mulig, noe jeg virkelig likte. Det blir så veldig sentrert om skuespillerne og deres ord, ikke alt annet. Og det var helt på slutten (som i så mange av Ibsens skuespill) at Nora slapp linjen som har fått meg til å tenke hele helgen.

Jeg har levd lystig, ikke lykkelig.

Bilde tatt fra Thelowry.com

For meg så er det en kjempetankevekker. Jeg jobber stadig med å ha humøret på topp, og ja, det kommer veldig naturlig i sosiale sammenhenger når jeg ser alle andre ikke er helt på topp. Eller når alle har det bra, ser jeg ingen grunn til å senke stemninga med å være sur. 

Men er jeg lykkelig selv om jeg er glad?

Eller er det som i en gammel komedie, en maske man drar utenpå for å skjule det bak, like mye for seg selv som for andre?

Men hvis jeg egentlig ikke er lykkelig - vil jeg vite det da? Er ignorance en så stor kilde til bliss at det er verd risken ved å finne masse møkk?

Ibsen var ingen tankeløs person. Men kanskje Nora var?

Kanskje jeg er?