scramble on, eggs of 2013

"du, nå har du ikke blogget på lenge. Hva skjer?"

Hm. Den siste måneden har gått så fort, det har skjedd så mye og vært altfor mye å tenke på.

Mye å lese.

Mange å bry seg om.

Utfordringer å ta.

Mange ting å bruke penger på.

Viktige ting å si nei til.

Mange smil å gi.

Hundre rumper å sparke, kysse og se på.

Og jeg har vel vært flink til å gjøre det meste mellom de faste gjøremål - men hvorfor skulle  jeg skrevet om det her? Dette er ikke en dokumentar, det er et forum for meg. Og jeg bryr meg vel fint lite om dere synes det er viktig med bilde av havregrøten min.

Det som har opptatt hodet mitt derimot, er de valgene jeg har måtte tatt i forhold til meg selv og de rundt meg. Jeg har blant annet skrevet en treningskontrakt med meg selv for å få meg ut av sengen om morgenen og å bli sterkere. Fuck maten, den får bli som lommeboka og lystsenteret vil. Jeg vil bare være sterk og kunne ta alle de utfordringene som slenges mot meg "365 days a year, 24 a day, 7 days a week" som Millian (knis) sier det så pyntelig. Og jeg kjenner det godt bare etter en mnd.

Godt for psyken er det vel og - jeg som har et vanvittig problem med å fullføre… vel, noe som helst, har etter en mnd. mange ferdigstilte treninger og økning i prestasjon å se tilbake på. Og det gir mer energi til å deale med de usynlige plagene. De som isolerer deg, beveger underleppa i skjul og tvinger deg litt på flukt fra deg selv og andre.

Jeg er ikke ferdig med dem, selv om jeg har det hundre ganger bedre med meg selv enn jeg har hatt. Jeg ler høyere, smiler bredere og er mer åpen enn jeg har vært på år. Men det betyr ikke at alle rundt meg blir identiske med meg når jeg har det bra.

Det som har vært den aller største utfordringen hittil er hvordan forholde seg til de som sliter med det samme som deg eller hva du har gått igjennom. Og det er et større tiltak enn de fleste ville forstå. Burde ikke en som har slitt psykisk være den beste til å hjelpe deg gjennom din turbulens?

… Det første er hvordan i det hele tatt få kontakt. Det er så mange som ikke forstår hvordan din fremtreden for slitne mennesker påvirker hvorvidt de vil høre på deg. Er du medfølende, så kan det ses på som om du sier "stakkars deg" og kan få deg til å føle deg mindreverdig. Er du for tøff, kan du virke ufølsom, autoritær og fremmed for hvor vondt det gjør. Er du for likegyldig til situasjonen fordi du ikke vet hva du skal gjøre, kan det føles som om du ikke bryr deg - og da får du definitivt ingen til å høre på deg.

det er ingen som har et allmenngyldig fremgangsmåte, for alle mennesker er forskjellige.

Og når du først har nådd inn til noen - hva da? Du er jo ikke profesjonell på dette her. Skal man gi råd? Skal man bare lytte og nikke? Kroppskontakt?

Og hva når de ikke vil snakke med deg? Skal man tro på at de ikke vil ha noen kontakt, eller skal man ignorere og oppsøke personen?

Jeg slet med psykiske problemer i over 3 år - jeg er fortsatt ikke over kneika selv, og det å tilbringe tid med mennesker som har lignende problemer kan fort dra deg inn igjen hvis du ikke er forsiktig. Skal man ta hensyn mest til seg selv eller den som i utgangspunktet sliter mest?

Jeg har kjempeproblemer med å vite hvordan forholde meg til henne. Ingen liker følelsen av å være ubrukelig, og i alle fall ikke når det går utover noen man bryr seg om.