Einstein says

Jeg er fortsatt ikke helt over min frustrasjon over hvordan ting skal og ikke skal være. Heldigvis trøster jeg meg med at om 5 timer er jeg ferdig med råmateriale til min første eksamensinnlevering, og har en hel dag i morgen til å grine over hvordan jeg burde tenkt på ditt og datt. Og når jeg ikke kan gjøre mer skal jeg høre på Einstein når jeg får en dum D/C -

Doing it Harvard-style..

Oss andre

- tastefullyoffensive

Words of wisdom

Rødt nøste - tankeprosess om objektivitet, humaniora og atommodeller.

Nå kommer et av de innleggene hvor jeg må få utløp for akademisk frustrasjon. Hvis det blir tørt får du bare legge pc'n i vasken, for dette må ut.

Jeg har - gjennom hele min tankekarrière/skriveperiode - vært av den oppfatning at Bohr var en av de tøffeste personene som finnes, og at han oppdaget et allment for lite kjent faktum;

Objektivitet finnes ikke. 

Etter at jeg begynte på universitetet, føler jeg at samtlige diskusjoner jeg involverer meg i, resulterer i den konklusjonen. Og dette frustrerer meg så til de grader. 

1) I akademisk skrivning (vårt innledende Ex.Fac. program) er vårt mål å identifisere et hovedsynspunkt, vurdere argumenter, kontekst, retorikk og sjangerbestemme objektivt.
Ser dere hvor inni hampen håpløst dette er? Man kan jo ikke være objektiv i vurderingen av en tekst, fordi selv om hovedpoenget er at man skal en skal holde teksten for seg selv og ikke trekke for mange slutninger, så er det ikke mulig å fortolke en tekst objektivt. Du har dine egne holdninger, erfaringer og perspektiver. Du kan ignorere de så mye du klarer, men de er fortsatt tilstedeværende i teksten din på samme måte som mørket er fravær av lys. ¨

Men likevel så søker man svar, og skal man ha definerte sannheter så må det også være en ultimatumslignende sannhet for alle. Som alle forstår, godtar OG kan etterprøves. En higer og higer etter dette svaret, fordi man som person vil ha en mening. Sånn sett så har jeg stadig vekk tenkt at jeg burde gått en naturvitenskapelig retning. For det som virkelig frustrerer livskiten ut av meg er 

2) humaniora kan ikke slå fast fakta. Hele studiet er satt opp av hypoteser og tankeprosesser, og for professorene her har jeg stadig tenkt at å vekke denne prosessen hos andre gang på gang og  hvor halvparten ikke bryr seg, noen ikke forstår og en minimal brøkdel faktisk vil utvikle teorier som vil endre paradigmer. Hvor givende er det egentlig?
Og hvor gøy er det å stille spørsmål som det ikke er mulig å få svar på, fordi alle svar avhenger av enkeltpersoners perspektiv?

Ah.... Frustrasjon.

Dette er ikke på noen måte ment å være en sammenhengende og lettlest tekst. Mine røde tråder her er så sammenfiltrede som bare en leken kattunge kunne rote til et garnnøste. Jeg må få utløp for denne Bouble-Trouble tankeprosessen som kommer hver gang jeg må ta stilling til en ny oppgave her.

Jeg vurderer nemlig å lage en oppgave med en vri på "språk er makt", nemlig "språk er byråkrati". 

Jeg har ikke hørt om noen som har påstått dette før, og det kunne vært interessant om jeg kunne finne noen argumenter for påstanden min. Det var egentlig bare en spin-off som falt ned i hodet mitt på tekst og kulturseminaret i dag. 

Hvis språk er makt, og semiotikk/retorikk/hermeneutikk gjør at språk er satt i system (ergo det er ikke noe anarki), så må jo språk kunne vurderes som et byråkrati?

Et (for fem sekunder siden) ubevisst ordvalg for meg gjorde at jeg brukte fagtermer som jeg ikke kunne for en uke siden. Disse gjør likevel at jeg må virke på en utenforstående leser som en snobb, eller bedreviter. Jeg har dermed eliminert mange lesere og inviterer kun de spes. interesserte til å følge "min vei" - en byråkratisk handling. 

Skal tro om det kan bli en oppgave eller om det bare var en blindveisrefleksjon?
- og svaret der blir jo at det kommer ann på ditt perspektiv igjen. 

Skal to om ignorance is bliss..

Transparent

Si at alt er fint.

Stryk de hårene som faller over pannen min.
Ikke fordi de er malplasserte, men fordi de er en kjærkommen del av meg.
Dra en pekefinger over ryggtavlen min.
Ikke for å måle skjørheten på huden over ben, men fordi du er glad jeg fortsatt er der.
Prøvende, men håndgripelig.


Jeg savner deg

(meg?)

(..noen)

city: Canvas