pusterom.

Hun gikk.

Rent fysisk satte hun høyre fot foran venstre og venstre foran høyre når den tid kom.

Fotsålene subbet litt, ikke på den litt late og obsternasige "jeg nekter å høre på mamma" måten, men de subbet litt. Det ble bare være sånn når hun gikk.

Hvis hun så ned, kunne hun sett at presskanten på buksen var myknet opp under kneet.

Armene hang så rett ned som passe fart tillater. Hvis hun kjente etter, hadde hun kjent hardt stoff på låret.

Hun så ikke ned.

Hun kjente ikke etter.

Hun gikk.

Hun sto.

Bena ble ikke satt foran hverandre lengre.

Hun så ikke ned.

Hadde hun sett bak, hadde hun sett at den siste gatelykten utenfor byen ga opp å se etter henne. Den resignerte til natten. Men hun så ikke bak.

Hadde hun sett frem, hadde hun sett at den lange skyggen hennes, den skyggen som var henne utenfor seg selv, forsvant. Den resignerte til natten den også. Men hun så ikke frem.

Bak en hette tung av verdens tyngde så hun opp. Hun beveget ikke nakken. Det var ingenting der oppe.

Det hadde vært overskyet lenge, hva skulle det være der oppe. Der oppe. Der ute. Der  fremme. Der bak.

Hvorfor er mørke, dette fraværet av energi, så tungt. Hvorfor veier ikke ingenting nettopp ingenting.

Hun sto.

Hun så.

Der!

Hun tok et skritt frem, klamret fingrene rundt brettekanten og klemte den, spente nakken oppover og trakk pusten inn gjennom nesen.

Et glimt av stjerner.

Et sukk.

Hun kjente det. 

Stigespill

I en tid tilbake satt jeg og skravlet med nye bekjente på the almighty facebook. Etter litt frem og tilbake så fant jeg verdens mest passende allusjon til hvordan selvbildet mitt er:

Ny bekjent: Du er så smart som du er vakker!  Ja, det er helt sant det du sier. Det er mye rart som skjer i hodene         våre, og mye rare ting vi ser sammenhenger i som ikke er der.

Maarn: (og egoet mitt boostes 3 hakk oppover det stigespillet det er strukturert som)           
            ... Vent. Hvis du faktisk mente dum og stygg så er jeg tilbake til start.

Ny bekjent:  hahahahha!                   
                 Åh, du tok den?

Dette var jo såklart en humoristisk samtale, men jeg tenkte en del på den i ettertid. 

 Som en recovering fra psykiske sykdommer så vet jeg hvor lite som skal til før du virkelig rykker tilbake til start. Og hvordan ting som ikke engang er feilgrep, men like tilfeldige som en ternings resultat. 

Det kan være skikkelig teite ting som du har ansvaret for selv.

Det kan være enda større feilgrep som alkohol (dignity remover in a bottle)hadde deler av skylden for.

Det kan være skuffelse over at ting ikke går din vei.

Det er kanskje savn av noe som burde være der. 

Kanskje ruller du en sekser og smiler en hel dag, uten grunn!

Kanskje får man nemi i posten og ting blir greit etter lunsj. 

Hm. 

Fuck terninger

Nora

Jeg har, helt frem til veldig nylig ment at Ibsen har vært overvurdert. Kall meg dum og naiv, men uansett hvor utbrodert min egen skrivestil er så foretrekker jeg å lese minimalistiske dramaer, romaner, noveller og (allerhelst) poesi. Det skal være kort, men uttrykksfullt på en måte som gjør det åpent for mangfoldig tolkning. Siden så lite er sagt og beskrevet kan man anvende det så mye hos seg selv, og identifisere seg mer med det.        

   Det sier seg jo selv at Ibsen med sine ekstremt detaljerte sceneangivelser og lag på lag med overlagte tolkninger ikke blir helt det store for meg, selv om jeg utvilsomt har sans for det han gjorde for norsk samtidskunst og også de problemene han satte i fokus. I går så jeg (og siden jeg ikke har lest det før, opplevde jeg) Et Dukkehjem for første gang, på Den Norske Scene. 

Selve scenografien var jo så langt fra Ibsens anvisninger som mulig, noe jeg virkelig likte. Det blir så veldig sentrert om skuespillerne og deres ord, ikke alt annet. Og det var helt på slutten (som i så mange av Ibsens skuespill) at Nora slapp linjen som har fått meg til å tenke hele helgen.

Jeg har levd lystig, ikke lykkelig.

Bilde tatt fra Thelowry.com

For meg så er det en kjempetankevekker. Jeg jobber stadig med å ha humøret på topp, og ja, det kommer veldig naturlig i sosiale sammenhenger når jeg ser alle andre ikke er helt på topp. Eller når alle har det bra, ser jeg ingen grunn til å senke stemninga med å være sur. 

Men er jeg lykkelig selv om jeg er glad?

Eller er det som i en gammel komedie, en maske man drar utenpå for å skjule det bak, like mye for seg selv som for andre?

Men hvis jeg egentlig ikke er lykkelig - vil jeg vite det da? Er ignorance en så stor kilde til bliss at det er verd risken ved å finne masse møkk?

Ibsen var ingen tankeløs person. Men kanskje Nora var?

Kanskje jeg er?