Hver kveld legger Jeg meg med bena sidelengs i sengen, men våkner av at natten har dyttet meg med begge bena først ned i neste dags kvikksandaktige konsistens. Og kroppen er tom, men nærer ekkoer fra en gårsdag så uendelig langt borte som Jeg egentlig hverken husker, hører eller forstår. Falmede aviser ei bilder ødelagt av regn (Jeg lot visst vinduet stå åpent da jeg dro) kan fortelle meg i et språk jeg forstår hvordan Jeg kom hit, knedypt i en havregrøt uten sukker, melk eller kanel.
Jeg synker ned i papirmasjéen av døde minner, røvet fra meg og oversatt til blekk, sverte og ekle råtnende bruntoner. I oversettelsen drepte de meg.
Det presser seg med full tyngde over navlen min, kapsler meg inn med funderingene mine. Er det en mulighet? Hvis Jeg lar papiret beskytte meg mot verden, forevige meg med lukkede øyne i et rolig utpust. Et øyeblikk av tillit og fritt fall i et papirfly. Og hvis Jeg traff havoverflaten ville jeg vært fri, med mer klart vann enn havregrøt. Det eneste jeg må gjøre, tenker Jeg, er å vente til det grå og ubestemmelige synker igjen.
Kanskje er det nå papiret skal ta hevn over ordene. Det kommer hvertfall nærmere meg nå enn det har gjort før.
Bilde: Tom Lascell. Tekst: Min copyright :)
