Tyventyven

I går så stjal verden meg.

Eller, i går så innså jeg at helheten min ikke lenger var, eller er, mer enn de bestanddelene som verden trenger på meg. Verden har ikke tatt høyde for at jeg skal være en enhet, men har påtrengt meg tilsetningsstoff etter tilsetningsstoff, giftige blikk, aspartam C, sitronsyre og sengetøy uten tøymykner, alle sammen etser og skraper de på det som en gang var meg. Jeg er ikke mindre enn det jeg har vært før, jeg er bare noe annet. Jeg er min egen, dårlige oppfølger som verden vil skvise en siste dråpe utfra, en siste forestilling - krampeaktig og famlende, med bare de ytre tegnene og navnet til å knytte meg ved originalen. 

copyright tekst/bilde: Maren kleppen

“All my life and all my experience, the events that have befallen me, the people I have known, all my memories, dreams, fantasies, everything I have ever read, all of that has been chucked onto the compost heap, where over time it has rotted down to a dark, rich, organic mulch. The process of cellular breakdown makes it unrecognizable. Other people call it the imagination. I think of it as a compost heap. Every so often I take an idea, plant it in the compost, and wait. It feeds on the black stuff that used to be a life, takes its energy for its own. It germinates,. Takes root. Produces shoots. And so on and so forth, until one fine day I have a story, or a novel....Readers are fools. They believe all writing is autobiographical. And so it is, but not in the way they think. The writer's life needs time to rot away before it can be used to nourish a work of fiction. It must be allowed to decay."

Diane Setterfield, the Thirteenth Tale.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Jeg ble egentlig litt sjokkert når jeg så hvor lenge. Dette ligger jo ikke for meg å unnskylde min egen kreativitet - hvem kan vel det? - men jeg har mine grunner til at jeg ikke har skrevet på en stund. Det ene var at jeg gikk inn i den heftigste eksamensperioden jeg har vært i hittil, og at den krevde mye mer av meg enn forventet. Det andre er at jeg har vært på et interrail hvor mesteparten av tiden har gått med på å oppleve og å lese, og ikke så mye reflektere og fordøye. Men nå, etter en stund i ferien har jeg fått gjort det - jeg har endelig laget en komposthaug av mitt første studieår. Og endelig føler jeg meg klar for å skrive igjen. Jeg klarer endelig å gripe ord som, om ikke helt tilstrekkelig i det minste tilstrekkelig nok, får sagt det jeg vil formidle. Eller i mitt tilfelle blir dette et paradoks, men det skal dere få se når jeg har skrevet det ned. Det virker i alle fall som at jeg er på vei inn i en kreativ periode, nå som jeg kan male mine minimalistiske akvareller av noen tanker for dere.

Hyggelig at dere forsatt stikker innom! :) 

Fra fonteneshowet i Barcelona