Dudes and dudettes, I present to you...

nothing, really.

Så, hvorfor skrive noe her da?

Vel, takk for at du spør. Svaret er at jeg trenger faktisk ingen spesiell grunn til å skrive noe som helst. Siden jeg ikke er noen tragisk figur fra gresk, romersk ell f*in french, så har jeg ingen skjebne og kan fylle dagene mine med å mye tull og fanteri jeg bare skulle ønske. 

Som når jeg spiser rå pølser av ren utålmodighet. 

Som når jeg jeg må bruke 25 min på å gre håret fordi jeg ikke orket gjøre det de 5 dagene før.

Som når jeg ler av alt, fordi det er mye bedre enn å være sur (men morsom.. ) som Knut Nærum.

Som når bruke 30 minutter på å stå i kø utenfor et loppemarked.

Som når jeg synger høyt og falskt "Jolene" med venninner og Whiskeystemme.

Som når jeg går på 5dagersfylla i påsken, når Don Quixote ligger hjemme og synes jeg er en "Don Son of a Bitch".

To quote an awesome cat:

Henriette, denne var dedikert til deg haha

pusterom.

Hun gikk.

Rent fysisk satte hun høyre fot foran venstre og venstre foran høyre når den tid kom.

Fotsålene subbet litt, ikke på den litt late og obsternasige "jeg nekter å høre på mamma" måten, men de subbet litt. Det ble bare være sånn når hun gikk.

Hvis hun så ned, kunne hun sett at presskanten på buksen var myknet opp under kneet.

Armene hang så rett ned som passe fart tillater. Hvis hun kjente etter, hadde hun kjent hardt stoff på låret.

Hun så ikke ned.

Hun kjente ikke etter.

Hun gikk.

Hun sto.

Bena ble ikke satt foran hverandre lengre.

Hun så ikke ned.

Hadde hun sett bak, hadde hun sett at den siste gatelykten utenfor byen ga opp å se etter henne. Den resignerte til natten. Men hun så ikke bak.

Hadde hun sett frem, hadde hun sett at den lange skyggen hennes, den skyggen som var henne utenfor seg selv, forsvant. Den resignerte til natten den også. Men hun så ikke frem.

Bak en hette tung av verdens tyngde så hun opp. Hun beveget ikke nakken. Det var ingenting der oppe.

Det hadde vært overskyet lenge, hva skulle det være der oppe. Der oppe. Der ute. Der  fremme. Der bak.

Hvorfor er mørke, dette fraværet av energi, så tungt. Hvorfor veier ikke ingenting nettopp ingenting.

Hun sto.

Hun så.

Der!

Hun tok et skritt frem, klamret fingrene rundt brettekanten og klemte den, spente nakken oppover og trakk pusten inn gjennom nesen.

Et glimt av stjerner.

Et sukk.

Hun kjente det. 

Stigespill

I en tid tilbake satt jeg og skravlet med nye bekjente på the almighty facebook. Etter litt frem og tilbake så fant jeg verdens mest passende allusjon til hvordan selvbildet mitt er:

Ny bekjent: Du er så smart som du er vakker!  Ja, det er helt sant det du sier. Det er mye rart som skjer i hodene         våre, og mye rare ting vi ser sammenhenger i som ikke er der.

Maarn: (og egoet mitt boostes 3 hakk oppover det stigespillet det er strukturert som)           
            ... Vent. Hvis du faktisk mente dum og stygg så er jeg tilbake til start.

Ny bekjent:  hahahahha!                   
                 Åh, du tok den?

Dette var jo såklart en humoristisk samtale, men jeg tenkte en del på den i ettertid. 

 Som en recovering fra psykiske sykdommer så vet jeg hvor lite som skal til før du virkelig rykker tilbake til start. Og hvordan ting som ikke engang er feilgrep, men like tilfeldige som en ternings resultat. 

Det kan være skikkelig teite ting som du har ansvaret for selv.

Det kan være enda større feilgrep som alkohol (dignity remover in a bottle)hadde deler av skylden for.

Det kan være skuffelse over at ting ikke går din vei.

Det er kanskje savn av noe som burde være der. 

Kanskje ruller du en sekser og smiler en hel dag, uten grunn!

Kanskje får man nemi i posten og ting blir greit etter lunsj. 

Hm. 

Fuck terninger

Nora

Jeg har, helt frem til veldig nylig ment at Ibsen har vært overvurdert. Kall meg dum og naiv, men uansett hvor utbrodert min egen skrivestil er så foretrekker jeg å lese minimalistiske dramaer, romaner, noveller og (allerhelst) poesi. Det skal være kort, men uttrykksfullt på en måte som gjør det åpent for mangfoldig tolkning. Siden så lite er sagt og beskrevet kan man anvende det så mye hos seg selv, og identifisere seg mer med det.        

   Det sier seg jo selv at Ibsen med sine ekstremt detaljerte sceneangivelser og lag på lag med overlagte tolkninger ikke blir helt det store for meg, selv om jeg utvilsomt har sans for det han gjorde for norsk samtidskunst og også de problemene han satte i fokus. I går så jeg (og siden jeg ikke har lest det før, opplevde jeg) Et Dukkehjem for første gang, på Den Norske Scene. 

Selve scenografien var jo så langt fra Ibsens anvisninger som mulig, noe jeg virkelig likte. Det blir så veldig sentrert om skuespillerne og deres ord, ikke alt annet. Og det var helt på slutten (som i så mange av Ibsens skuespill) at Nora slapp linjen som har fått meg til å tenke hele helgen.

Jeg har levd lystig, ikke lykkelig.

Bilde tatt fra Thelowry.com

For meg så er det en kjempetankevekker. Jeg jobber stadig med å ha humøret på topp, og ja, det kommer veldig naturlig i sosiale sammenhenger når jeg ser alle andre ikke er helt på topp. Eller når alle har det bra, ser jeg ingen grunn til å senke stemninga med å være sur. 

Men er jeg lykkelig selv om jeg er glad?

Eller er det som i en gammel komedie, en maske man drar utenpå for å skjule det bak, like mye for seg selv som for andre?

Men hvis jeg egentlig ikke er lykkelig - vil jeg vite det da? Er ignorance en så stor kilde til bliss at det er verd risken ved å finne masse møkk?

Ibsen var ingen tankeløs person. Men kanskje Nora var?

Kanskje jeg er?

scramble on, eggs of 2013

"du, nå har du ikke blogget på lenge. Hva skjer?"

Hm. Den siste måneden har gått så fort, det har skjedd så mye og vært altfor mye å tenke på.

Mye å lese.

Mange å bry seg om.

Utfordringer å ta.

Mange ting å bruke penger på.

Viktige ting å si nei til.

Mange smil å gi.

Hundre rumper å sparke, kysse og se på.

Og jeg har vel vært flink til å gjøre det meste mellom de faste gjøremål - men hvorfor skulle  jeg skrevet om det her? Dette er ikke en dokumentar, det er et forum for meg. Og jeg bryr meg vel fint lite om dere synes det er viktig med bilde av havregrøten min.

Det som har opptatt hodet mitt derimot, er de valgene jeg har måtte tatt i forhold til meg selv og de rundt meg. Jeg har blant annet skrevet en treningskontrakt med meg selv for å få meg ut av sengen om morgenen og å bli sterkere. Fuck maten, den får bli som lommeboka og lystsenteret vil. Jeg vil bare være sterk og kunne ta alle de utfordringene som slenges mot meg "365 days a year, 24 a day, 7 days a week" som Millian (knis) sier det så pyntelig. Og jeg kjenner det godt bare etter en mnd.

Godt for psyken er det vel og - jeg som har et vanvittig problem med å fullføre… vel, noe som helst, har etter en mnd. mange ferdigstilte treninger og økning i prestasjon å se tilbake på. Og det gir mer energi til å deale med de usynlige plagene. De som isolerer deg, beveger underleppa i skjul og tvinger deg litt på flukt fra deg selv og andre.

Jeg er ikke ferdig med dem, selv om jeg har det hundre ganger bedre med meg selv enn jeg har hatt. Jeg ler høyere, smiler bredere og er mer åpen enn jeg har vært på år. Men det betyr ikke at alle rundt meg blir identiske med meg når jeg har det bra.

Det som har vært den aller største utfordringen hittil er hvordan forholde seg til de som sliter med det samme som deg eller hva du har gått igjennom. Og det er et større tiltak enn de fleste ville forstå. Burde ikke en som har slitt psykisk være den beste til å hjelpe deg gjennom din turbulens?

… Det første er hvordan i det hele tatt få kontakt. Det er så mange som ikke forstår hvordan din fremtreden for slitne mennesker påvirker hvorvidt de vil høre på deg. Er du medfølende, så kan det ses på som om du sier "stakkars deg" og kan få deg til å føle deg mindreverdig. Er du for tøff, kan du virke ufølsom, autoritær og fremmed for hvor vondt det gjør. Er du for likegyldig til situasjonen fordi du ikke vet hva du skal gjøre, kan det føles som om du ikke bryr deg - og da får du definitivt ingen til å høre på deg.

det er ingen som har et allmenngyldig fremgangsmåte, for alle mennesker er forskjellige.

Og når du først har nådd inn til noen - hva da? Du er jo ikke profesjonell på dette her. Skal man gi råd? Skal man bare lytte og nikke? Kroppskontakt?

Og hva når de ikke vil snakke med deg? Skal man tro på at de ikke vil ha noen kontakt, eller skal man ignorere og oppsøke personen?

Jeg slet med psykiske problemer i over 3 år - jeg er fortsatt ikke over kneika selv, og det å tilbringe tid med mennesker som har lignende problemer kan fort dra deg inn igjen hvis du ikke er forsiktig. Skal man ta hensyn mest til seg selv eller den som i utgangspunktet sliter mest?

Jeg har kjempeproblemer med å vite hvordan forholde meg til henne. Ingen liker følelsen av å være ubrukelig, og i alle fall ikke når det går utover noen man bryr seg om. 

Unfeminine, slightly nasty details? Read on

du, il du høre noe skikkelig ekkelt

vil*

Sikkert ikke, men bring it on

Jeg har spist 5 fiber-knekkebrød og 2 egg i dag. Jeg er verre enn en fake jøde-dusj :((

Er det alt?

ja - jeg stinker så jeg må åpne vinduet for meg selv:(

Og du klagde på min tanke om smoothie til lunsj? Gå og legg deg

NEI

lukta min venn hahahahahaha du er ikke sann åh, dette må blogges

What, nei.

Vedder på at du lo høyt.

"Una; et så uskyldig vesen at det ikke skjønner en holocaust-fjert vits når det hører/leser den"

gjett a

Du er teit.

nei. jeg er en ballong

India, pt.1

Namaskar, bitches.

Tror du ikke det første som skjer når vi kommer til Indian Airlines, er at de har fylt opp economy så mye at det ble business på familien Kleppen.. Greit førsteinntrykk av India, for å si det slik.

Nåhar vi vært her i tre dager, og bortsett fra i dag har vi nesten ikke vært hjemmom, men bodd i en Marriot bil på tur fra attraksjon til marked til marked til marked til restaurant. Vel, ikke restaurant i norsk betydning, men spisested i allefall. Vet dere, jeg driter i alt som heter hygiene blant andre så lenge det ikke går utover helsa mi. Og våre servitører har hatt sørgerenner herfra til den kinesiske mur, men så lenge jeg ikke har fått "Delhi belly" og i tillegg den beste maten jeg vet (Royal India på Hamar ain't got nothing on this), er det no prob.

Utsikten fra hotellrommet. Helt ok. Oh, og det løper griser på plassen nedenfor som logrer - vi var sikre på at det var hunder først haha.

Cloth marked.

Yet again. Problemet til folk er at (ironisk nok tatt min natur i betraktning) jeg blir potte sur når alle absolutt skal prakke på meg ting. Hvis jeg vil ha det, så kjøper jeg det jo - drit i å late som at det bare er en av hva du selger når det finnes 4000 båser. Indere ass... Neida. Joda.

Jeg vet ikke hvor mange av dere lesere som er innebefattet med begrepet "Kleppensk humor". I all korthet er det verdens tørreste humor og rekordmange puns, som egentlig ikke burde se dagslys men vi klarer ikke la være. Og han over her, han er en Sikh. Tror dere det har blitt mye av typen "Han ser ikke så sikher ut spør du meg" etc. Og når mamma kjøpte et sjal på markedet, så tok jeg det og brukte det nesten mer enn mamma. Da begynner pappa med at hun er "SJALu". Åh, lenge leve dårlig humor.

Andre ting er ikke fullt så morsomt. Det er helt vanvittig hvor mange tiggere som går i gatene, selger plastroser eller bare holder frem babyer for medynk. Jeg får helt vondt inni meg, men problemet er bare at man har sett "Slumdog Millionaire" og andre filmer som portretterer bakmenn som utnytter barn og krøplinger. Helt grusomt.

Men så er det jo dem som er morsomme å ha med å gjøre og. Jeg, Emilie og Oda vurderer sterkt å sette opp et skilt der vi forklarer pris på fotografier. Når vi er ute blandt folk, og spesielt på turistattraksjoner, så blir vi nemlig stilt opp og tatt bilde av med hauger av indere. Her er Emilie og Oda med en gjeng på skoleutflukt, men det ble også singelbilde med en langhåret muslim og kompisen, en familie på 15 og minst tre generasjoner skulle ha bilde med meg, og en guttegjeng ropte "yahooo" da vi sa det var greit. Vet ikke om man burde føle seg smigret, irritert eller ...prostituert. Men hey, er man i tvil, så ta det som et kompliment. Vi går for smigret!

Vi fikk tatt noen bilder alene og. Gjetter mamma putter dette på julekortet neste år..

Dette er et gravkammer i sentrum av Delhi, som er åpent for turister mot betaling (som det meste i India). Det er laget i sandstein og er inspirert etter Taj Mahal. Det er så gøy at det nesten ikke er turister her, så hvorhen vi går ser vi jentegrupper i sarier som skravler, folk som legger ut bønnetepper som svar fra moskeen og leker med ungene sine. 

Le roof. 

No joke, dette er en reklameplakat. Sånn går det når en ikke har råd til papir eller skilt...

Pauserom på jobben? Well, here's the agricultural eqivalent in India. Stråhytter med jord og kumøkk som isolasjon/klebemasse. Lukter sikkert godt. 

Dette er et av verdens 7 underverker, også kjent under navnet Taj Mahal. Taj: krone. Mahal: Palass. Derfor: palassets krone. Det ble bygget for Mumtaz Mahal etter at hun døde i barselseng med keiserens 14. barn. Mumtaz: Den vakreste av alle kvinner. Mahal: Palass. Derfor: Den vakreste av alle kvinner i palasset. 

Funfacts, hversågod.

Prepare for Kleppensk: Krøtter i gatene er alltid KUuuult. 

Nå er det nyttårsfeiring på Neela hotell, med åpen bar, buffet, og danseinstruks fra en bollywoodstjerne. Me gusta. 

Godt nyttår alle sammen. Måtte 2013 gå så mye bedre enn 2012!