pusterom.

Hun gikk.

Rent fysisk satte hun høyre fot foran venstre og venstre foran høyre når den tid kom.

Fotsålene subbet litt, ikke på den litt late og obsternasige "jeg nekter å høre på mamma" måten, men de subbet litt. Det ble bare være sånn når hun gikk.

Hvis hun så ned, kunne hun sett at presskanten på buksen var myknet opp under kneet.

Armene hang så rett ned som passe fart tillater. Hvis hun kjente etter, hadde hun kjent hardt stoff på låret.

Hun så ikke ned.

Hun kjente ikke etter.

Hun gikk.

Hun sto.

Bena ble ikke satt foran hverandre lengre.

Hun så ikke ned.

Hadde hun sett bak, hadde hun sett at den siste gatelykten utenfor byen ga opp å se etter henne. Den resignerte til natten. Men hun så ikke bak.

Hadde hun sett frem, hadde hun sett at den lange skyggen hennes, den skyggen som var henne utenfor seg selv, forsvant. Den resignerte til natten den også. Men hun så ikke frem.

Bak en hette tung av verdens tyngde så hun opp. Hun beveget ikke nakken. Det var ingenting der oppe.

Det hadde vært overskyet lenge, hva skulle det være der oppe. Der oppe. Der ute. Der  fremme. Der bak.

Hvorfor er mørke, dette fraværet av energi, så tungt. Hvorfor veier ikke ingenting nettopp ingenting.

Hun sto.

Hun så.

Der!

Hun tok et skritt frem, klamret fingrene rundt brettekanten og klemte den, spente nakken oppover og trakk pusten inn gjennom nesen.

Et glimt av stjerner.

Et sukk.

Hun kjente det.