Jeg har, helt frem til veldig nylig ment at Ibsen har vært overvurdert. Kall meg dum og naiv, men uansett hvor utbrodert min egen skrivestil er så foretrekker jeg å lese minimalistiske dramaer, romaner, noveller og (allerhelst) poesi. Det skal være kort, men uttrykksfullt på en måte som gjør det åpent for mangfoldig tolkning. Siden så lite er sagt og beskrevet kan man anvende det så mye hos seg selv, og identifisere seg mer med det.
Det sier seg jo selv at Ibsen med sine ekstremt detaljerte sceneangivelser og lag på lag med overlagte tolkninger ikke blir helt det store for meg, selv om jeg utvilsomt har sans for det han gjorde for norsk samtidskunst og også de problemene han satte i fokus. I går så jeg (og siden jeg ikke har lest det før, opplevde jeg) Et Dukkehjem for første gang, på Den Norske Scene.
Selve scenografien var jo så langt fra Ibsens anvisninger som mulig, noe jeg virkelig likte. Det blir så veldig sentrert om skuespillerne og deres ord, ikke alt annet. Og det var helt på slutten (som i så mange av Ibsens skuespill) at Nora slapp linjen som har fått meg til å tenke hele helgen.
Jeg har levd lystig, ikke lykkelig.
Bilde tatt fra Thelowry.com
For meg så er det en kjempetankevekker. Jeg jobber stadig med å ha humøret på topp, og ja, det kommer veldig naturlig i sosiale sammenhenger når jeg ser alle andre ikke er helt på topp. Eller når alle har det bra, ser jeg ingen grunn til å senke stemninga med å være sur.
Men er jeg lykkelig selv om jeg er glad?
Eller er det som i en gammel komedie, en maske man drar utenpå for å skjule det bak, like mye for seg selv som for andre?
Men hvis jeg egentlig ikke er lykkelig - vil jeg vite det da? Er ignorance en så stor kilde til bliss at det er verd risken ved å finne masse møkk?
Ibsen var ingen tankeløs person. Men kanskje Nora var?
Kanskje jeg er?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar