Stigespill

I en tid tilbake satt jeg og skravlet med nye bekjente på the almighty facebook. Etter litt frem og tilbake så fant jeg verdens mest passende allusjon til hvordan selvbildet mitt er:

Ny bekjent: Du er så smart som du er vakker!  Ja, det er helt sant det du sier. Det er mye rart som skjer i hodene         våre, og mye rare ting vi ser sammenhenger i som ikke er der.

Maarn: (og egoet mitt boostes 3 hakk oppover det stigespillet det er strukturert som)           
            ... Vent. Hvis du faktisk mente dum og stygg så er jeg tilbake til start.

Ny bekjent:  hahahahha!                   
                 Åh, du tok den?

Dette var jo såklart en humoristisk samtale, men jeg tenkte en del på den i ettertid. 

 Som en recovering fra psykiske sykdommer så vet jeg hvor lite som skal til før du virkelig rykker tilbake til start. Og hvordan ting som ikke engang er feilgrep, men like tilfeldige som en ternings resultat. 

Det kan være skikkelig teite ting som du har ansvaret for selv.

Det kan være enda større feilgrep som alkohol (dignity remover in a bottle)hadde deler av skylden for.

Det kan være skuffelse over at ting ikke går din vei.

Det er kanskje savn av noe som burde være der. 

Kanskje ruller du en sekser og smiler en hel dag, uten grunn!

Kanskje får man nemi i posten og ting blir greit etter lunsj. 

Hm. 

Fuck terninger