Blogging: En refleksjon

Renshaws blogg

Hm. Her i går fikk jeg en kommentar fra en person (ikke her) som sa "du skal alltid være så objektiv" når jeg fortalte han at han burde blogge om han ville og la være hvis det ikke var attraktivt. 

Er det feil å tenke sånn? Er blogging til for å skaffe seg en fanskare, for å bli sett av flest og drukne i lovord av vilt fremmede?

Jada, jeg vinklet det veldig her nå, for jeg er jo enig i at tilbakemeldinger er godt. Om det så er kritikk, for det er jo et ønske om å bli hørt/sett som ligger bak det å skrive en blogg - hvis ikke kunne en bare skrevet det i en notatblokk og lagt den i hylla når en var ferdig. Chello, jeg skriver jo blogg selv  og leser fotballfrue hver dag.. - så hvem er jeg til å kritisere?

Det er bare motivet jeg synes er rart. Jeg blogger ikke for at andre skal like meg. Hadde jeg jeg gjort det hadde jeg kun tatt bilder av maten min, knipset motebilder og oppdatert hverdagen min. Hver gang jeg begynner å tenke på "hva er det andre vil lese?" tar jeg meg selv hardt i nakken. De bloggene er for folk som vil fremstille eller lese om et perfekt liv. Jeg vil ikke vise et perfekt liv.

Jeg  vil vel forsovet ikke vise et "perfekt u-perfekt" liv engang, enda det er hva jeg kanskje ønsker meg. Hva mange kanskje vil projisere. Jeg vil bare snakke om det som kanskje ikke er så kult. Som det å ha depresjoner. Som det å være mer ensom på et folksomt bytorg enn innestengt på sitt eget rom. Det er disse gangene jeg virkelig trenger å få det ut (slik at jeg ikke tyr til løsningen over her), og derfor kan det virke som om det blir en nedtrykt sinnablogg noen ganger.

Men noen ganger hjelper det å få det ut, og at noen sender deg en melding som forteller deg at du er ikke den eneste som føler det sånn. At det hjelper å lese at andre ikke har det så kult.

Og det er da jeg liker å blogge. 


.. og et tusen takk til de nesten 10 000 som har vært her inne. Jeg vet ikke hvem dere er, men det varmer. Og er dritskummelt.